Menn og barn

Menns forhold til barn er i forandring. Barn har naturligvis alltid vært viktig for menn, men det er nytt at menn tar mer "direkteansvar" for barn. Det skjer fordi menn ønsker det, fordi kvinner ønsker det og fordi et økende antall samlivsbrudd gjør det nødvendig.

I en familie er en manns  forhold til barn og hans forhold til barnets/barnas mor sammenvevd. Men en mann må uansett samlivssituasjon ivareta forholdet til barn og samtidig ivareta/håndtere relasjonen til en kvinne - barnets/barnas mor. De fleste menn med barn lever i samliv med barnets/barnas mor, men mange er også de som har barn "utenfor samliv". 

Ansvaret for barn fungerer best som fellesansvar mellom foreldrene. Det dreier seg om samarbeid, men også om å tåle og håndtere motsetninger. Spenninger oppstår når menn gjør seg gjeldene i forhold til barn på nye måter. Menn tar i dag større "direkteomsorg" - ikke bare "indirekte omsorg" gjennom forsørgelse og ved å støtte moren. Fedrene har mer kontakt med barnet, også "individuelt", dvs uten moren, mens hun er på jobb, eller pleier eget sosialt liv og forhold til samfunn, f eks organisasjonsliv og møter. En naturlig konsekvens av dette er økt innflytelse (myndighet) for mennene i barnas liv, eller krav om dette.

Er barn i dag et kvinnedominert område? Når ble det eventuelt slik? Uansett svar på disse spørsmålene, må vi regne med at menn i økende grad avviser en tanke om at deres stilling i egne barns liv skal være underordnet kvinnens stilling og/eller betinget av hennes (vel-)vilje. Menn må ses som foreldre "i sin egen rett". Samtidig fungerer altså foreldreansvar best som fellesansvar, men da må foreldres relative stilling være avklart. Her spiller samfunnet en sentral rolle. Dersom samfunnet "krever" likeverd, må foreldrene innrette seg etter dette. Dersom samfunnet "holder avstand" og lar foreldrene selv ordne sin situasjon, kan disse bli enige om den løsning de ønsker. Dersom samfunnet vakler eller viser tvetydige holdninger, må en regne med at foreldrepar vil vakle. Dersom samfunnet snart holder avstand, snart intervenerer, snart hardnakket hevder at her rår likestilling og samtidig avviser likeverd som umulig i den enkelte sak - hva blir konsekvensene? Etter vår mening har en da neppe noen gunstig situasjon, verken for barn eller voksne.

Det må være på tide å få avklart hva dagens gjennomgående likestillingspolitikk skal bety i forhold til foreldre, og hva samfunnets rolle i forhold til familien skal være, også ved samslivsbrudd.

Med referense til 1900-tallet skriver historikeren Sølvi Sogner, spesialist på familiehistorie: "Staten har trådt inn som barnefar i vårt århundre, stadig mer" (P2-akademiet, bind XXIX, side 15, vår utheving). Den utviklingen Sogner beskriver, bør, mener vi, ikke "overdrives". At staten trer inn som med-forsørger er så sin sak. Om staten tar rollen som "overfar", og intervenerer til fortrengsel for mannlige foreldre, bør staten få motstand.

"Omsorg"
Det snakkes mye om omsorg når det er snakk om barn. Omsorg er en side ved forholdet mellom en far (mor) og hans barn, men langt fra den eneste siden. Andre oppgaver er grensesetting, å være rollemodell i alle slags sammenhenger, og regulere/veilede i forhold til samfunn og omgivelser.  Å overdrive betydningen av omsorg er å overdrive det feminine i foreldreoppgaven.

Omsorg kan vi si dreier seg om å gi hjelp, støtte og trøst. Omsorg for egne barn dreier seg først og fremst om å bruke og utvikle det naturens talent alle har.

Menns og kvinners foreldreskap etter et samlivsbrudd

Menns abort

Bleier on the road - maskulint spedbarnsstell

Grunnlovsbeskyttelse av forholdet barn-foreldre

Samlivsbrudd utvilsomt skadelig for barn

Planlagt uten far

Menns og kvinners "omsorgsegenskaper"

Håret til mamma - barnebok

Samværssabotasje - bør det inn i straffeloven?

Far på liv og død - om hvordan terapi uten kjønnsbalanse kan gjøre vondt verre

Tryllefløyta i et far-mor-barn perspektiv - en tolking av Mozarts kjente opera

Fedres kamp for likeverd - om barnefordeling