Denne artikkelen skal dreie seg om sammenhengen mellom Ibsens diktning, hans eget ekteskap, Norges selvstendighet av 1905, krigen i Ukraina og krigen i Midtøsten. Fra hvilket ståsted kan det være et poeng å skrive om dette?
Mitt ståsted er at jeg er vokst opp i Norge og emigrerte til Tyskland i 2012. Den viktigste forskjellen mellom de to land er etter min oppfatning ikke de indre forhold, men de ytre. Mens utenrikspolitikk i Norge er et «særemne», er det i Tyskland fullt integrert med de indre forhold. Etter ti år med sistnevnte perspektiv, faller det naturlig for meg å uten videre trekke linjer mellom f.eks. den nasjonale kulturarven, en felles-vestlig samfunnskultur og krig og fred med andre land. Jeg ber om forståelse for mitt perspektiv og inviterer leseren til å la seg lokke inn.
Ibsens skuespill
Ibsens mest kjente skuespill internasjonalt er «Et dukkehjem». Dette er som kjent et realistisk samtidsdrama med en heltemodig kvinne i hovedrollen. Det skal være satt opp rundt trehundre ganger rundt i verden og regissørene tillater seg i blant å dramatisere dramaet ytterligere. Jeg har sett en tysk versjon hvor Nora like godt avslutter med å «henrette» sin moralsk svake ektemann, Helmer, med pistol etter at han har sviktet henne. Den første tyske bokutgaven, derimot, avvek fra Ibsens manus i motsatt retning i det Nora ble hos sin ektemann. (Den tyske forleggeren ville den gang ikke utsette sitt konservative, tyske publikum for en skilsmisse.)
Den norske utgaven kom i 1879. At Nora avslutter med å «gå», skal for øvrig være et av fru Ibsens bidrag til verket. Hun skal ha sagt til herr dikteren at hvis han ikke sørget for at Nora går, ville hun, fru Ibsen, gå – fra sin mann. I hvilken grad dette var en spøk, vites ikke. Men for vårt formål holder det at fru Ibsen sannsynligvis hadde innflytelse på verket. Innenfor samtidens problemstillinger, men i moderne språkbruk, kan man si at hun drev verket i feministisk retning. Dette var altså ett av Suzannah Ibsens bidrag til verket. Det andre bidraget, som gjelder gjennomgående i Ibsens arbeid, er at han manglet selvdisiplin, og at kona trådte inn og holdt orden. «Ingen portvin før du har skrevet tre sider til». Vel, jeg vet ikke om akkurat dette var metoden hun brukte, men så vidt jeg forstår, er litteratene enige om dikteren ikke hadde fått til mye hvis ikke kona hadde passet på.
Til Ibsens fordel skal det sies at han æret sin kone, både før og etter at de ble gift. Han skal ha sagt at «får jeg henne, kan jeg bli noe stort». Han forble også trofast mot sin aldrende ektefelle da han var blitt noe stort og andre kvinner svermet om ham.
Vi kan så langt konstatere at Ibsen ikke hadde utviklet den så viktige, maskuline egenskapen selvdisiplin (i alle fall ikke tidlig). Videre var han innholdsmessig under kvinnelig innflytelse i feministisk retning.
La oss nå kort se på Ibsens vel mest kjente drama i Norge, Peer Gynt. Fortsett å lese Var Henrik Ibsen en MANN?
